Mindreverd

Det fanger, det binder, det lurer, det overbeviser – om mindreverd. Stemmer som ikke stemmer med det Guds ord sier. Ord som ikke bør bite på den kroken som det gjør. Lokker, til å begynne med. Fanger så, deretter. Binder, for så lenge det kan. Overbeviser, fordi det blir (får bli) værende.

Hvordan kan det forsvinne, det som har vært der så lenge. Hvordan kan jeg nå leve, uten det som før pleide å være min virkelighet. Ikke faste grunnmur, for fast var den ikke og heller ikke en grunnmur. En skjør mur, en innbiling, lik en hallusinasjon. Hvordan kan jeg forestille meg et liv uten den, når den har blitt en så stor del av livet mitt slik det er nå?

Jeg ønsker å bli fri, men jeg er redd. Redd for hva det vil bringe, på en uforklarlig og merkelig måte. (Men mest) Redd for hvordan det vil være å slippe taket i det jeg nå kjenner, og som jeg på en merkelig måte føler meg ”trygg” på. Redd for å hoppe med begge bein, selv om jeg veit at jeg aldri vil falle uten at Gud tar meg imot. Og hvordan kan jeg da være så redd? Hvis jeg veit at Gud er der og at Han vil ta meg imot – hvordan og hvorfor frykter jeg da det ukjente?

Er det fordi det jeg veit, og at jeg veit, kun er vitenskap, og at det ikke stikker dypere. Eller?? Bør det ikke stikke dypere? Bør ikke jeg stole mer på Han som alltid, og igjennom alle ting har vært der for meg? Og derfor, bør jeg ikke kunne gå ut i, eller inn i, det ukjente med frihet og frimodighet? Hvorfor er jeg da fanget, bindet, lurt i og overbevist om – mindreverd!!